Plattform

Plattform for Kommunistisk Enhet

1.

Dagens samfunn er et klassesamfunn hvor kapitalismen råder. Som system hviler kapitalismen på lønnsarbeid og kapitalakkumulasjon, dette er selve roten som kontinuerlige økonomiske, politiske og sosiale kriser springer ut av. De gigantiske forskjellene mellom rike og fattige er en av kapitalismens mange symptomer, til tross for overflod har milliarder av mennesker ikke muligheten til å dekke grunnleggende behov; eksempelvis produseres nok mat til å forsyne 10 milliarder, men selv om utallige lever i sult så kastes tonnevis daglig. Samtidig har også kapitalkreftene satt hele verden i en klimakrise som resultat av hensynsløs ressursutvinning på en klode med begrensede ressurser.

Den herskende klassen i kapitalismen, kapitalistklassen står i kontrast til det overveldende flertallet, der majoriteten tilhører arbeiderklassen. Kapitalistene er de som eier produksjonsmidlene (fabrikker, maskiner, teknologi osv.) og arbeiderklassen de som ikke har annet valg enn å selge arbeidskraften sin for lønn. Kapitalistklassen lever som parasitter på vårt samfunn, og suger ut verdien som arbeiderne produserer. Enten om det er bolighaier som leier ut falleferdige bygg eller lar gode boliger stå tomme for å spekulere, konsernsjefer som bryr seg mer om kortsiktig profitt overfor arbeidernes velferd, samt investorer som spekulerer med våre liv og vår framtid for å maksimere profitten. I kontrast er det arbeiderklassen (og andre produsenter, f.eks bønder) som produserer og skaper verdiene som får samfunnet til å gå rundt.

2.

Nok en gang ser folk etter radikale løsninger på problemene som kapitalismen bringer frem. Det bør være klart at løsningen på disse problemene ikke er å finne hos de reformistiske sosialistiske partiene. Historisk så har reformistiske sosialistiske partier som regel over tid sklidd lengre og lengre til høyre gjennom kontinuerlig klassesamarbeid. Partiene blir til slutt integrert i det kapitalistiske systemet som de tidligere sto sterkt imot, helt til punktet hvor de på lik linje med resten av de borgerlige partiene står som kapitalismens “progressive” voktere. Selv om noen av disse fører en langt mer progressiv sosialpolitikk enn de borgerlige partiene så utgjør ingen av dem en reell trussel mot det etablerte. Progressiv sosialpolitikk kan beskytte mot noen av kapitalismens verste utfall, men dette er som å putte gaffateip på et knust vindu, og er ingen garanti på at dette varer til neste valg.

Kommunistisk Enhet kjemper for et sosialistisk samfunn. Et samfunn frigjort fra utnyttelse og kapitalismens profittjag. I motsetning til kapitalismens hensynsløse konkurranse vil sosialismen være organisert rundt samarbeid, og produksjonen vil være organisert rasjonelt etter samfunnets behov. Teknologi og menneskelig skaperevne kan da utfolde seg slik at det kommer mennesker og naturen til gode.

3.

Kommunistisk Enhet er ikke et parti, men vi ønsker å være en katalysator for framtidig organisering av arbeiderklassen og andre likestilte grupperinger. Særlig viktig er det å legge et grunnlag for et uavhengig kommunistisk parti der alle revolusjonære sosialister kan føle seg hjemme. Sammen med et kommunistisk parti må det bygges opp et mangfold av uavhengige arbeiderstyrte organisasjoner: Kampvillige fagforeninger, samvirkelag, solidaritetsnettverk og fritids-kollektiver. Innenfor denne bevegelsen med sine mange organisasjonsformer er kommunistpartiet kjernen som binder alle disse organisasjonene sammen for å føre en felles kamp.

4.

Skal arbeiderklassen kunne ta makten i egne hender så trengs målrettet enhet. Vi må derfor ta kampen for å samle arbeiderbevegelsen og den revolusjonære venstresiden i et samlet parti som kan kjempe for hele klassens interesser. Vårt nåværende mål må derfor være organiseringen av arbeiderklassen i et klasseparti. Dette vil si: å bygge opp en arbeiderkultur, samt sosial motstand til den dominerende kapitalistiske kulturen, ved å kjempe mot byråkratiseringen og pampeveldet i arbeiderbevegelsen med åpenhet og demokrati, og der det er mulig, å forene og samarbeide med flest mulig likesinnede organisasjoner og sosiale bevegelser.

5.

En revolusjonær situasjon oppstår når de herskende ikke kan herske lenger og de som er herska over ikke vil la seg være hersket lenger. Det er ikke gitt hva som vil komme etter en revolusjon. Et kommunistisk parti arbeider for at det er arbeiderklassen og deres allierte som kommer seirende ut av revolusjonen, og at arbeidet for å knuse den borgerlige stat og bygge opp en arbeiderstat kan begynne. Fram mot det revolusjonære oppgjøret mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen vil det kommunistiske partiet bygge opp den selvstendige kampevnen til arbeiderklassen og skape organer for arbeidermakt.

6.

Arbeiderklassens frigjøring er frigjøringen av hele menneskeheten. Befrielsen av arbeiderklassen er å finne i sosialiseringen av produksjonsmidlene og avskaffelse av lønnsarbeid. Kommunismens grunnlag består av felleseie av produksjonsmidlene og avskaffelsen av privat eiendom og klassesystemet. Her vil arbeid organiseres etter evne, og ytelse etter behov. Arbeidere vil dermed ikke være bundet til en lønn, kapitalist, og etterhvert arbeidsdelingen, mennesker vil endelig kunne utfolde seg til sitt fulle potensiale som frie produsenter.

7.

Internasjonalisme handler både om solidaritet med den globale arbeiderklassen og den grunnleggende forståelsen om at kommunismen ikke kan være et isolert fenomen og må derfor utkjempes over hele verden. Dette betyr solidaritet med utenlandske arbeidere i og utenfor Norge, samt aktiv støtte, samarbeid med revolusjonære krefter verden over, og aktiv motstand mot eget lands imperialisme. Her tillands må kampen mot imperialisme utkjempes på en rekke fronter: I kampen mot krigshisserne i NATO, det markedsliberale byråkratiet i EU og EØS-avtalen, internasjonal kapital, men også mot vår egen statseide imperialisme; firmaer som for eksempel Equinor, Telenor og Statkraft, som med sine datterselskaper utnytter mindre utviklede lands naturressurser. Det akselererende profittjaget leder kapitalen til å måtte vokse for å kunne konkurrere, og dette innebærer å erobre utenlandske markeder. Den internasjonale kampen over ressurser, interessesfærer og billig arbeidskraft, samt imperialistmaktenes konkurranse over verdens ressurser fører til konflikt og krig.

Norge har blitt en del av de krigførende imperialistmaktene som ruster seg til nye kriger i regi av NATO og USA. NATOs kriger blir ført i «demokratiets og humanismens» navn mot undertrykte nasjoner og folk for å rane ressursene og ta markedsandeler fra imperialistiske rivaler. Arbeiderklassen har ingen nasjon, og ved kommunismens framgang vil også nasjonalstaten ha utspilt sin historiske rolle. Kommunister er imidlertid organisert nasjonalt ettersom nasjonalstaten skaper en spesifikk politisk, økonomisk, juridisk og sosial kontekst. Vi må likevel kjempe for kommunisme på et internasjonalt plan ved å samarbeide med lignende grupperinger på tvers av landegrenser der det er både mulig og forsvarlig.

8.

Kapitalistklassen vil aldri la makten sin bli stemt bort, og vil bruke all sin makt for å motarbeide arbeiderbevegelsens organisasjoner. En parlamentarisk seier for sosiale reformer er derfor ikke nok. Vi avviser ikke kampen i parlamentet og sosiale reformer, men vi vet at vi må rette våre blikk mot den langsiktige kampen for revolusjon. Vår kamp vil foregå med fredelige midler så lenge som det er mulig, men vi anerkjenner at kapitalistklassen ikke har noen hemninger i hvilke midler de er villige til å bruke når deres posisjon som herskende klasse er truet. Derfor må vi være beredt til å ta i bruk de nødvendige midlene for å verne vår bevegelse, dersom det skulle bli nødvendig.

9.

Arbeiderklassen kan ikke overta staten, borgerskapets maktapparat, og bruke det til deres eget formål. Staten under kapitalismen har som mål å bevare kapitalistklassens hegemoni, da gjennom lovverk, militær og politi. Å overta statsapparatet vil bety en fortsettelse av kapitalismen og dens institusjoner. Derfor står kommunister for reformer som undergraver den eksisterende staten og den herskende klassen, noe som styrker arbeiderklassens posisjon. Det nåværende statsapparatet må erstattes av en arbeiderstat for å fortsette å bane veien for sosial revolusjon og til slutt kommunisme.

10.

Norge er, som de fleste vestlige land, et borgerlig demokrati. Det borgerlige demokratiet har blitt til gjennom århundrer med klassekamp, der arbeiderbevegelsen har spilt en avgjørende rolle i kampen for politiske rettigheter. Likevel er demokratiet i disse statene sterkt begrensa – også i Norge. Selv om vi kan påvirke hvem som styrer gjennom valg hvert fjerde år, ligger den reelle makta hos dem som har makt over produksjonsmidlene, kapitalistene. Derfor står kommunister for en utvidelse av arbeiderklassens innflytelse på alle samfunnsområder, blant annet gjennom økt demokratisering av arbeidsplassen, arbeiderorganisasjoner, media og lokal og nasjonal politikk. Vi kjemper for enhver reform som styrker arbeiderklassens samfunnsinnflytelse og makt.

For oss betyr demokrati mye mer enn å stemme hvert fjerde år. Det innebærer reell medbestemmelse og aktiv deltakelse på arbeidsplassen, i lokalmiljøet og i samfunnet ellers. Dermed kan alle få muligheten til å reflektere over og delta i beslutninger om arbeidsplassen samt både lokal- og storsamfunnet. Også vår organisasjon, og det framtidige kommunistpartiet, må ha et demokratisk grunnlag hvor forskjellige synspunkter, uenigheter og diskusjon kan løftes fram for partiets beste.

11.

Revolusjonære må stå opp mot alle former for undertrykkelse og kjempe mot de sjåvinistiske tendensene som vi også finner på venstresiden og i arbeiderbevegelsen. Kapitalismens symptomer er mange, og vi må forstå at disse rammer minoritetsgrupper hardest. Vi må stå i spissen i kampen for rettighetene til kvinner, transfolk, skeive, folk med nedsatt funksjonsevne, urfolk og etniske minoriteter. Dette betyr også en forståelse om at kvinnekamp, kamp for skeive, antirasisme og antifascisme ikke bare er en del av klassekampen, men aktivt fremmer en bredere og mer inkluderende front. Den norske staten har kolonisert store deler av Sápmi, og har aktivt undertrykt den samiske befolkningen. Vi støtter dermed kampen for samers rettigheter, og samers rett til nasjonalt selvstyre.

12.

Den stadig akselererende økologiske krisen vi står overfor er en følge av kapitalismens vekst og profittjag. Evig vekst i en verden med begrensede ressurser er en av de største utfordringene vi står overfor i dag. Profittjag leder til miljøskadelig industri og mangel på langsiktig miljøbevisst planlegging ettersom de profitable løsningene ofte er de mest miljøskadelige. Det finnes ingen løsning for økologisk kollaps og miljøkrise innenfor det kapitalistiske system. Muligheten for effektiv og miljøvennlig fordeling av ressurser er der fra naturen sin side, men denne muligheten finnes ikke innenfor kapitalismen. Tanken om “grønn vekst” er et skalkeskjul som leder til borgerlige staters handlingslammelse i møte med klimakrisen. Satsingen på grønn industri og “grønt skifte” under kapitalismen er en gavepakke til kapitalistene siden det muliggjør å øke profitt blant industrier som ellers stagnerer.

Men, det grønne skiftet som en varig løsning er en bløff. Lokal reduksjon i klimagassutslipp fører til økte globale utslipp og rask destruksjon av natur og utnytting av arbeidere spesielt i det globale sør. Uansett hva Norge velger å redusere av skadelig industri så vil det likevel være en global vekst i forbruket av råvarene disse industriene produserer. Det finnes ingen nasjonal løsning til klimakrisen, den må bli håndtert internasjonalt. Vi må avsløre bløffene om en kapitalistisk løsning på klimakrisen, bare en internasjonal kommunisme, med naturen i felleseie og produksjon med fokus på behov og nødvendighet, er den eneste løsning på krisen. Internasjonalisme, mot alle former for sjåvinisme, kampen for et uavhengig kommunistparti og en samlet arbeiderbevegelse, sosial revolusjon og radikalt demokrati.

*

Disse prinsippene legger grunnlaget for felles enighet og handling. Det skal likevel være åpenhet for meningsforskjeller og kunnskapsbaserte diskusjoner om implementeringen av disse prinsippene. Alle som deler disse prinsippene er invitert til å delta i og støtte Kommunistisk Enhet. 

Om du er enig og ønsker å bli medlem, eller ønsker å vite mer så ta kontakt med oss via vårt kontaktskjema