Rødt er i voldsom vekst, noe som utløser forvirring og harme i norsk presse og offentlighet. VGs alltid oppfinnsomme kommentatorer maner fram AKP-spøkelset, og mener Rødts vending mot Storting og reformpolitikk er et tynt ferniss som skjuler et egentlig mål om væpna revolusjon og proletariatets diktatur.1
I møte med pressens skremsler velger stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes og Mímir Kristjánsson en avvæpnende retorisk strategi. Kristjánsson og Moxnes svarer ved å understreke at partiet har tatt et tydelig oppgjør med AKP-perioden. Borte er det leninistiske kaderpartiet, sammen med alle referanser til væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Kristjánsson påpeker at partiet har bytta ut Mao med “de beste og mest radikale tradisjonene fra norsk arbeiderbevegelse”.2
Hvilken tradisjon er norsk arbeiderbevegelses “beste og mest radikale”? Ifølge Kristjánsson dreier det seg om det norske sosialdemokratiet – Einar Gerhardsen og Erik Brofoss. Kristjánsson mener også at Rødts revolusjonsbegrep er tettest på den “revolusjonen” Bernie Sanders-kampanjen argumenterte for under valget av demokratenes presidentkandidat. Også Moxnes vektlegger den sosialdemokratiske tradisjonen. I Debatten på NRK 3. februar gjentok Moxnes referansene til Gerhardsen. I en uttalelse på Rødts hjemmeside fra høsten 2021 hevder Moxnes dessuten at “de skandinaviske velferdsstatene” er det nærmeste vi har kommet “et sosialistisk folkestyre”.3 Den underliggende implikasjonen er at sosialisme ikke er noe fremmed for det norske folket og det norske demokratiet. Tvert imot er etterkrigstidas sosialdemokrati et godt eksempel på et samfunn som la grunnen for en folkestyrt, demokratisk sosialisme.
Sett isolert som et retorisk poeng kan dette være en lur strategi. Stortingsrepresentantene ufarliggjør sosialisme som noe norskt, demokratisk og relativt nært i tid. Som bonuspoeng er det en torn i siden til Arbeiderpartiet at Rødt framstiller seg selv som den rettmessige arvtakeren til sosialdemokratiet. Men med et slikt retorisk spill risikerer Kristjánsson og Moxnes å sende partiet ut i en spagat mellom sosialdemokrati og revolusjonær sosialisme.
Den oppmerksomme leser vil nemlig allerede ha klødd seg i hodet og lurt på om det ikke finnes andre vel så radikale personer og bevegelser å bygge på, også her til lands. Leseren har selvsagt rett: Vel så interessant som hvilke eksempler Kristjánsson og Moxnes velger, er de eksemplene de har valgt bort. La oss derfor gjøre et kort historisk oppriss av noen sentrale eksempler fra norsk og internasjonal arbeiderbevegelse, både fra dens revolusjonære og sosialdemokratiske periode, som setter stortingsrepresentantenes perspektiv på sosialisme og revolusjon i relieff. Hovedargumentet vårt er at Rødt må bygge på tradisjonene til den revolusjonære arbeiderbevegelsen dersom vi skal klare å ikke bare vinne kampen om velgerne og om strømprisene, men faktisk føre kamp for et nytt, varig samfunnssystem uten klasser – sosialismen.
Reformismens gjennombrudd
På begynnelsen av 1930-tallet var Arbeiderpartiet i villrede på grunn av dårlige valgresultater i kjølvannet av den kortlevde Hornsrud-regjeringa i 1928. Men i 1933 snudde Arbeiderpartiet de tidligere årenes valgnederlag om til seier. To år seinere gikk partiet på ny inn i regjering og innleda med det et historisk unntak uten sidestykke, da partiet satt med regjeringsmakta i omtrent 30 år. Sensasjonen var mulig på grunn av partiets vilje til sosiale reformer og alliansen med bønder, fiskere og andre småprodusenter, som var fastsatt gjennom Kriseforliket i 1935. Men allerede på landsmøtet i 1933 ble det vedtatt viktige endringer i prinsipp- og arbeidsprogram. Disse endringene signaliserte til sammen et skifte i strategi: “Fra nå av satset partiet på å vinne flertall i valg og på en parlamentarisk overtagelse av regjeringsmakten som fremgangslinje for en gradvis gjennomførelse av sosialismen”.4
Bakgrunnen for dette skiftet var, i tillegg til verdensrevolusjonens tilbakegang og fascismens framvekst, den økonomiske krisa. Som svar på verdenskrisa lanserte Arbeiderpartiet en treårsplan formulert av Ole Colbjørnsen og Axel Sømme. Planen var et heksebrygg av planøkonomiske ideer, importert av Colbjørnsen fra Sovjetunionen, og keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Målet var todelt, og dessuten ambisiøst: Denne nye politikken skulle både motvirke den økonomiske krisa gjennom industribygging og lede til et overgangssamfunn til sosialismen. Ved at staten gradvis tok over nøkkelbedrifter, ble grunnen lagt for en gradvis sosialisering når Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt.5 Da regjeringa Nygaardsvold kom til makta i 1935 var det med en politikk som var betydelig utvanna i forhold til Colbjørnsen og Sømmes treårsplan. Men Kriseforliket, enigheten med Bondepartiet som regjeringa var bygd på, fremma keynesianske krisetiltak og industrireising, samt forløperen til merverdiavgiften og andre tiltak for å sikre støtte fra bøndene. Slik sementerte Nygaardsvoldregjeringa Arbeiderpartiets skifte fra opposisjonell til statsbærende reformisme.
Det var mot denne bakgrunnen at Arbeiderpartiet meisla ut sin politikk for etterkrigstida. Men til forskjell fra 30-åra sto partiet nå overfor en ganske annen krise enn den på 30-tallet. Etter verdenskrigen og okkupasjonen var oppgaven nå å bygge opp igjen landet og økonomien. Men midlene var i det store og hele de samme: En aktiv stat som la til rette for oppbygging av industri, infrastruktur og boliger. Faglig betydde dette at fagbevegelsen var tett knytta opp mot staten gjennom trepartssamarbeidet. Da den faglige politikken og fredsplikten ikke lenger var kompatibel med følelsene på gulvet på begynnelsen av 70-tallet, så mange seg nødt til å ty til tariffstridig, ulovlig streik som middel. I flere tilfeller ble de streikende ble møtt med politi, arrestasjoner og represjon.
Dette er også en naturlig konsekvens for et maktsøkende parti som ønsker å anvende det eksisterende statsapparatet for å etablere en “organisert kapitalisme”. Formålet med det sosialdemokratiske prosjektet var å bygge opp og styrke den nasjonale økonomien, samtidig som alle borgere var sikra et visst nivå av velferdsgoder. Prisen å betale var arbeiderbevegelsens uavhengighet, ubetinga streikerett og arbeiderklassens frigjøring – revolusjon.
Det kan virke som en liten pris å betale for et historisk høyt velstandsnivå. Men som alle gode marxister vet, er gleden alltid forgjengelig, og selv den organiserte kapitalismen er offer for økonomiens nykker. Når den keynesianske inflasjonspolitikken til Arbeiderpartiet etter hvert ble umulig og færre og færre identifiserte seg med den klassiske arbeiderbevegelsen, blant annet på grunn av økninga i levestandard, åpna det seg en mulighet for kapitalens motoffensiv i form av nyliberal politikk. Etter hvert ble denne politikken også ført av Arbeiderpartiet selv, og i dag opererer Arbeiderpartiet fullstendig innenfor det nyliberale paradigmet. I møte med kapitalens “klassekamp ovenfra” framstår arbeiderbevegelsens tap av uavhengighet og kampvilje som en tragedie.
Reformismen: Brudd med revolusjonær strategi
La oss spole tilbake til 1910- og 20-tallet. Som nevnt var Arbeiderpartiets overgang til reformisme et brudd med strategien i årene før. Men også 20-tallet var prega av økonomisk og sosial krise. Hvordan møtte Arbeiderpartiet dette? I denne perioden gikk Nygaardsvold selv inn for midlertidige krisetiltak som sikra arbeid eller stønad til de arbeidsledige, men hevda samtidig at den langsiktige løsninga på arbeidsledigheten var avskaffelsen av “kapitalistenes diktatur”.6 Dette tjener som bilde på partiets marxistiske, revolusjonære krisepolitikk i disse årene: Krav om statlige strakstiltak for å bøte på effektene av krisa, parallelt med agitasjon for sosialistisk revolusjon som eneste permanente tiltak for å fjerne muligheten for slike kriser overhodet.
I årene før 1920 hadde Arbeiderpartiets revolusjonære fløy agitert for militant faglig kamp og opprettelsen av arbeiderråd. Våren 1918 ble det oppretta arbeiderråd i hele landet, inspirert av sovjetene og arbeiderrådene i Russland, Tyskland, Bulgaria og Italia. Her til lands var de kortlevde og var mer prega av initiativ ovenfra enn et bredt folkelig initiativ nedenfra. Til tross for at initiativet ikke slo rot, vitner det likevel om den revolusjonære fløyens visjon om revolusjonen som en erstatning av statsmakta med arbeiderklassens egne maktorgan.
Denne visjonen var basert på en sentral marxistisk tese om statens rolle under revolusjonen. I lys av erfaringene fra Pariserkommunen, gjorde Karl Marx en viktig revidering av Det kommunistiske manifest. I Paris hadde nemlig arbeiderne etablert et system av utenomstatlige, demokratiske styringsorganer av og for arbeiderklassen selv. I Manifestet formulerte Marx og Engels ti sentrale tiltak staten måtte sette i verk som et ledd i den kommunistiske revolusjonen. Men etter Pariserkommunen hadde Marx innsett at arbeiderklassen ikke kunne ta kontroll over den eksisterende borgerlige staten. Tvert imot måtte arbeiderne erstatte den borgerlige staten med sin egen stat: Proletariatets diktatur, eller arbeiderstaten. Da sovjetene og arbeiderrådene oppsto, så de revolusjonære marxistene disse som kimen til arbeiderstaten. Dette var den internasjonale konteksten den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet satte seg selv inn i, blant annet gjennom (den kortvarige) innmeldinga i Komintern.
Denne visjonen holdt den revolusjonære fløyen fast ved, også etter at de på 30-tallet gikk fra å lede partiet, til igjen å havne i opposisjon. Den keynesianske krisepolitikken slik den ble uttrykt av Nygaardsvold, Sømme og Colbjørnsen, ble nemlig møtt med hard kritikk fra de revolusjonære, som ville beholde agitasjonen for arbeiderklassens diktatur i form av arbeiderråd, som svar på den økonomiske krisa. Mot Colbjørnsen og Sømmes politikk for å bygge ut industri og fabrikker, hevda de i stedet at det nettopp var mengden fabrikker som var problemet under en overproduksjonskrise.7 Vi begynner å ane konturene av en ganske annen bevegelse enn den Kristjánsson og Moxnes ønsker å bygge på.
Konsekvenser for en revolusjonær bevegelse i dag
Hva slags lys kaster denne gjennomgangen over Kristjánssons og Moxnes’ utspill? Den tradisjonen Moxnes og Kristjánsson appellerer til, har lite med sosialisme å gjøre. Det stemmer, som Kristjánsson liker å påpeke, at Arbeiderpartiet gikk til valg på et program som hadde det klasseløse samfunn som endelig mål, også lenge etter krigen. Men man må se denne programerklæringa i sammenheng med partiets praksis og strategi. Når partiet samtidig la om strategien fra oppbygging av en revolusjonær arbeiderbevegelse utenfor og imot staten til en statsbærende reformpolitikk, sier det seg selv at målet om det klasseløse samfunn ville bevege seg stadig lenger unna og til slutt forsvinne bak horisonten.
Det sier også seg selv at en bevegelse som ikke tar aktive grep med sikte på å erstatte kapitalismen med et nytt økonomisk system, eller å erstatte den nåværende staten med en arbeiderstat, men i pragmatismens navn heller ønsker statlig kontroll over nøkkelbedrifter og industrikonsern gjennom det parlamentariske demokratiet, snart vil befinne seg i en posisjon der man står overfor streikende arbeidere eller protestbevegelser. Arbeiderpartiet møtte disse med i beste fall en kald skulder, og i verste fall represjon.
Mot Gerhardsen, Brofoss og sosialdemokratiet stiller vi opp lærdommene fra det som virkelig var arbeiderbevegelsens “beste og mest radikale” tradisjoner: Den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Dens strategi gikk ut på å bygge opp arbeiderklassens makt gjennom dens egne organer: Partiet, fagbevegelsen, kamporganisasjoner og arbeiderråd. Den sosialistiske revolusjonen var definert som en overføring av makt fra staten til arbeiderklassens maktorganer. Dessuten var den revolusjonære bevegelsen bygd på prinsipiell internasjonalisme og antimilitarisme. Den slo fast at arbeiderklassen må forene seg på tvers av landegrenser for å bygge solidaritet og hindre krig, samt at sosialismen er internasjonal, eller ingenting. Det er denne tradisjonen Rødt må bygge på i dag, om vi fortsatt skal være et revolusjonært, sosialistisk parti, slik prinsipprogrammet slår fast. Det er en tradisjon, en strategi og en politikk som klarte å mobilisere langt flere enn Rødt i dag, og som la grunnlaget for en kampvillig arbeiderbevegelse.
Her kan man selvsagt innvende at samfunnet vi lever i, er et ganske annet enn Norge var tidlig på 1900-tallet. Men så argumenterer vi heller ikke for noen blåkopi av Arbeiderpartiet i denne perioden. Tvert imot bør vi kritisk vurdere denne bevegelsens seire og feilskjær, og dens overføringsverdi til i dag. Likevel mener vi det er uendelig mye mer å hente fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen enn fra 30-tallets klassekompromiss og etterkrigstidas sosialdemokrati, for et parti som har sosialisme og det klasseløse samfunn som endelig mål.
Man kan også innvende at flere av uttalelsene til Kristjánsson og Moxnes som vi har valgt ut, er kommet som svar på høyresidas angrep på Rødts politikk. Noen av uttalelsene har attpåtil falt på livesendinger på TV, i en pressa situasjon der man ikke har mulighet til å utdypende greie ut om historiske paralleller og tradisjoner. Vi forstår selvsagt at man må formidle partiets standpunkter og politikk på en konsis måte som ikke er fremmedgjørende for breie lag av befolkninga.
Eksemplene er likevel så mange og så innarbeida i Kristjánssons og Moxnes’ retorikk, at man kan spørre seg hvor retorikken ender og den reelle politikken begynner. Dessuten balanserer de på grensa av de standpunktene de er bundet til gjennom Prinsipprogrammet. Prinsipprogrammet slår blant annet eksplisitt fast at Rødt ikke er et ministersosialistisk parti som skal søke regjeringsmakt. Den åpenbare historiske parallellen til en slik ministersosialistisk strategi er – nettopp – Nygaardsvold, Gerhardsen og sosialdemokratiet. Det er denne tradisjonen Kristjánsson og Moxnes søker å skrive Rødt inn i. Resultatet er ei uttømming av sosialismebegrepet: Heller enn et radikalt annerledes samfunn uten klasser, ser Kristjánsson og Moxnes for seg en demokratisk organisert kapitalisme med små forskjeller.
Uansett hensikt ligger det en åpenbar fare i å appellere til sosialdemokratisk romantikk, sammen med mangelfulle beskrivelser av sosialismens økonomiske og sosiale innhold og en nedtoning av revolusjonens politiske form – arbeiderklassens maktorgan utenfor og imot staten. Til sjuende og sist vil det i beste fall virke forvirrende dersom Rødt fortsatt er og skal være et revolusjonært sosialistisk parti, slik partiprogrammet slår fast. I verste fall er Moxnes’ og Kristjánssons uttalelser et forvarsel – bevisst eller ubevisst – om en faktisk forskyvning av partiets politikk i retning av sosialdemokrati og reformisme.
Over har vi skissert en alternativ tradisjon som vi mener Rødt heller bør bygge på og appellere til.
Vi oppfordrer alle partimedlemmer til å ta til motmæle når ledende partifigurer tøyer strikken for det som er programfesta av partidemokratiet. Vi oppfordrer også alle lokallag til å arrangere studiesirkler, diskusjoner og skolering på arbeiderbevegelsens historie i Norge og internasjonalt, for å skape bevisstgjøring, og for å avklare hvilke politiske og strategiske posisjoner partiet bør innta i månedene og årene som kommer.
Kilder:
- Hans Petter Sjøli, Det revolusjonære øyeblikket, VG 30. januar. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/x8yqo8/det-revolusjonaere-oeyeblikket. ↩
- Mímir Kristjánsson, Sosialisme på norsk, VG 1. februar. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/a7e3Ma/sosialisme-paa-norsk. ↩
- https://roedt.no/for-rodt-er-en-sosialisme-uten-demokrati-overhodet-ingen-sosialisme. ↩
- Per Maurseth, 1987, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 3: Gjennom krise til makt, s. 564. ↩
- Maurseth, 1987, s. 561-562. ↩
- Harald Berntsen (2021), Kapitalismens kriser og arbeiderbevegelsens svar. https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2021/03/01/kapitalismens-kriser-og-arbeiderbevegelsens-svar/. ↩
- Maurseth, 1987, s. 562. ↩
Kommunistisk Enhet 